Deltagerne på Wannsee-konferansen
 

Fra 1941 til 1943 ledet Leibbrandt avdelingene for generell politikk, Ukraina, Ostland, Kaukasus, Russland, såvel som for presse og kultur.  I denne funksjon var han i høy grad med på folkemordet på jødene. Allerede i oktober 1941 deltok Leibbrandt på et møte med Heydrich, der det ble drøftet å inkludere alle jøder i utryddelsesprogrammet. To dager etter Wannsee-konferansen inviterte han til et møte om definisjonen av "jøde" i ”østområdene”.

Født i Hoffnungsthal ved Odessa, gymnas i Dorpat og Odessa. Flukt til Berlin, fra 1920 studier i teologi, filosofi og folkevitenskap i Tübingen og Leipzig, studiereiser til Paris, London, i USSR og USA. 1927 eksamen Dr. phil. 1933 medlem av NSDAP. Leder av østavdelingen i utenrikskontoret i  NSDAP. Senere ansvarlig for antikommunistisk og antisovjetisk propaganda. 1938 meddommer i folkedomstolen, juli 1941 leder Hovedavdeling I (Politikk) i riksdepartementet for de okkuperte østområdene.  Meldte seg sommeren 1943 til tjeneste i marinen. Internert 1945, 1949 frigitt, januar 1950 forundersøkelse av domstolen i Nürnberg-Fürth, henlagt i august 1950. Døde i 1982 uten videre forfølgelse.

Luther var fra 1940 til 1943 som leder for  Avdeling D (Tyskland) ansvarlig for samarbeidet med Himmler og rikssikkerhetskontoret såvel som Ressort D III ("jødespørsmål, rasepolitikk; informasjon til utenlandsrepresentantene om viktige innenrikspolitiske saker”) Via sitt intensive samarbeid med hoveddepartementet for rikssikkerhet, og spesielt med Adolf Eichmanns kontor, gjorde  Luther Avdeling D til en av deltagerne i ”den endelige løsning”. I sin konsekvens besto bidraget fra utenlandskontoret til folkemord i diplomatisk forberedelse og sikring av deportasjoner fra okkuperte og vennligsinnede land. På Wannsee-konferansen anbefalte Luther å vente med de nordiske land, på grunn av sitt lave ”jødeantall” og forventede vanskeligheter, og heller konsentrere seg om de sydøstlige og vestlige deler av Europa.

Født i Berlin, uten høyere utdanning, 1914 frivillig i krigen, 1918 løytnant, senere møbelspeditør. Mars 1932 medlem av NSDAP, 1933/34 leder av kontoret for økonomisk rådgivning i Berlin, 1936 leder for partiets rådgivningskontor hos NSDAPs leder for utenrikssaker, Joachim von Ribbentrop. Etter at Ribbentrop ble utenriksminister i 1938 leder for spesialsekretariatet i NSDAP i utenriksdepartementet. 1941 departementsdirektør med tittel ”understatssekretær”. På grunn av forsøk på å styrte Ribbentrop sparket 16. februar 1943 og internert i konsentrasjonsleir  Sachsenhausen som ”priviligert fange”. Befridd av den røde arme, Luther døde en måned senere i Berlin.

Som stedfortreder for minister Alfred Rosenberg var Meyer fra sommeren 1941 til  november 1942 ansvarlig for de tre hovedavdelingene politikk, forvaltning og økonomi. I denne egenskapen deltok han i utnyttelsen og plyndringen av de okkuperte sovjetiske områdene, undertrykkelsen og myrdingen av befolkningen, spesielt jødene. Invitert til Wannsee-konferansen fordi folkemordet på jødene allerede var begynt i forvaltningsområdet for hans departement, ved hjelp av innsatsgruppene. I Wannsee krevde Meyer ”visse forberedende arbeider” gjennomført lokalt uten å uroe befolkningen. I juli 1942 foreslo han at det skulle foretas samme tiltak mot ”bastarder” som mot jødene i Sovjetunionen.

Født hos evangeliske foreldre i Göttingen, sønn av en regjeringsråd. Artium i 1911 ved gymnaset i Soest, 1912 fenrik, 1914 kompanisjef, senere bataljonsjef. 1917 fransk krigsfangenskap, frigitt 1920 som kaptein. Ansatt hos kjøpmann, studier av retts- og statsvitenskap og nasjonaløkonomi, 1922 eksamen som Dr. rer. pol., 1923 til 1930 juridisk rådgiver i en gruve i Gelsenkirchen. 1928 medlem av NSDAP og lokal leder, 1929/30 leder for området Emscher-Lippe. September 1930 medlem av riksdagen, 1931 NSDAP-leder i Westfalen-Nord. Mai 1933 riksstattholder for Lippe og Schaumburg-Lippe, 1936 leder av lokalregjeringen i Lippe. 1938 overpresident for provinsen Westfalen og  SA-overgruppefører. Fra november 1942 riksforsvarskommisær  Westfalen-Nord. Begikk selvmord i mai 1945.

.

 

Som sjef for det hemmelige statspolitiet (Gestapo) var Müller ledende delaktig i nesten alle forbrytelser som ble planlagt, forberedt og organisert i RSHA, spesielt folkemordet på de europeiske jødene. Fra starten av september 1939 ga han anvisninger for ”spesialbehandling” (mord) på politiske motstandere. Han var også overordnet for det såkalte ”jødesekretariatet” som ble ledet av Eichmann. Han var involvert i alle enkeltheter i folkemordet på jødene i Sovjetunionen. Müller formulerte, på Heydrichs oppdrag, befalinger til innsatsgruppene og var ansvarlig for ”resultatmeldingene” som ble laget på grunnlag av rapportene fra innsatsgruppene.  Müller tilhørte de mektigste skrivebordsskyldige i NS-regimet overhodet.

Født i München i en katolsk familie, faren var funksjonær i gendarmeriet. Folke- og middelsskole, lære som flymontør, krigsfrivillig i 1917, 1919 dimitert som underoffiser. Arbeidet senere ved politiledelsen i München. 1929 politisekretær i politiet i München, aksjoner mot kommunistiske organisasjoner. Gikk 1934 inn i SS, overført til det hemmelige statspolitiet i Berlin. 1936 stedfortredende sjef for det politiske politi i sikkerhetspolitiets hovedkontor, medlem av NSDAP ved slutten av 1938. 1939 direktør for rikssentralen for jødisk utvandring, fra oktober 1939 sjef for Kontor IV (Gestapo) hos RSHA med rang av SS-gruppefører og generalløytnant i politiet. Forsvunnet fra mai 1945.

.

 

Allerede i november 1938 var Neumann deltager på et møte hos Göring om "arifiseringen av handelen", såvel som merking og isolering av jøder. På Wannsee-konferansen representerte han departementene for handel, for arbeid, for finanser, for kommunikasjon såvel som for bevæpning og ammunisjon. Som statssekretær hos Göring voktet Neumann over interessene til de krigsøkonomiske etatene og krevde at jødiske arbeidere i krigsviktige bedrifter først ikke skulle deporteres.

Født i Forst (Niederlausitz) i en evangelisk familie, sønn av en fabrikkeier. Gymnas, artium, studerte jus og nasjonaløkonomi i Freiburg, i Leipzig og Halle. 1914-17 krigstjeneste, til slutt som overløytnant. 1920 regjeringsassessor i det prøyssiske innenriksdepartement, senere hos landsrådet i Essen. 1923 regjeringsråd i det prøyssiske handelsdepartementet. 1927 til 1928 landsråd i Freystadt (Niederschlesien), senere på nytt i handelsdepartementet som departementsråd. September 1932 departementsdirektør i det prøyssiske statsdepartement, ansvarlig for forvaltningsreformer. I mai 1933 medlem av NSDAP, gikk i august 1934 inn i SS. Ved slutten av 1935 i det prøyssiske statsdepartement, oktober 1936 i kontoret med ansvar for fireårsplanen, ledet av Hermann Göring. Fra sommeren 1938 statssekretær, fra 1941 styreleder i Kontinentale Erdöl AG, som skulle utnytte oljeforekomstene i de okkuperte områdene av Sovjetunionen. Fra august 1942 generaldirektør for Deutsche Kalisyndikats GmbH, internert i 1945. Frigitt 1948 på grunn av sykdom, døde like etterpå.

Som befalshaver for sikkerhetspolitiet og SD for hele ”generalgouvernementet” var Schöngarth delaktig i alle undertrykkings- og utryddelsestiltak mot den jødiske befolkning i Polen.  Etter overfallet på  Sovjetunionen satte han opp en innsatskommando i Østgalizia, som begrenset til det polske territoriet skjøt over 4.000 jødiske menn.

Født i Leipzig som sønn av en byggefører. Realskole, 1920 frikorpskjemper. 1922 artium, medlem i NSDAP og SA, fra 1922-1924 ansatt i en bank. 1924 studerte han retts- og statsvitenskap i Leipzig, juni 1929 eksamen som Dr. jur., fra juni 1932 meddommer ved landsretten i Magdeburg, Erfurt og Torgau. 1933 gikk han inn i SS, november 1933 ved rikspostdireksjonen i Erfurt, fra 1935 i presseavdelingen i det hemmeloge statspoliti, fra våren leder av statspolitikontoret i Dortmund, Bielefeld og Münster. 1939 overregjeringsråd og SS-”Obersturmbannführer”. Mai 1944 befalshaver for sikkerhetspolitiet og SD i det okkuperte Nederland. I februar 1946 dømt til døden og henrettet av en engelsk krigsrett på grunn av skyting av en krigsfange.

Fra 1935 var Stuckart, via sin avdeling I (forfatning, lovgivning, forvaltning) i riksdepartementet for innenrikssaker, medansvarlig for utarbeidelse av alle grunnleggende lover og forordninger mot lover som levde i det tyske riket. Spesielt for ”riksborgerloven” og ”loven om beskyttelse av det tyske blod og den tyske ære” (Nürnbergloven) 1940 deltok han i forberedelsene av å frata jødene sitt tyske statsborgerskap, 1941 utarbeidet han et forslag for å merke alle jøder i det tyske riket. På Wannsee-konferansen foreslo Stuckart tvangssterilisering av ”bastarder”. I april 1943 ledet han en statssekretærkonferans om ”straff av jøders straffbare handlinger ved politiet” (13. forordning til riksborgerloven).

Født i Wiesbaden som sønn av en ansatt ved jernbanen, kristen oppdragelse, artium, frikorpskjemper i 1919, fra 1922 jus. studium i München og Frankfurt/Main. Desember 1922 medlem av NSDAP, 1928 eksamen som Dr. jur., fra 1930 lokal dommer, 1932 til mars 1933 advokat og rettsreferent for SA i Pommern. Juni 1933 statssekretær i det prøyssiske vitenskapsdepartement, 1934 statssekretær i departementet for vitenskap, oppdragelse og folkeopplysning, 1935 statssekretær i riksdepartementet for innenrikssaker. Gikk i 1936 inn i SS, 1944 SS-overgruppefører. I mai 1945 internert som innenriksminister i Dönitz regjering i Flensburg. I april 1949, i „Wilhelmstrassenprosessen" dømt til tre år og ti måneders fengsel, som ble regnet som sonet på grunn av den foregående interneringen.  1950 dømt som ”medløper” og i 1952 dømt til å betale 50.000 DM i bot. Døde i november 1953 ved en ulykke.